Player FM - Internet Radio Done Right
Checked 3M ago
Προστέθηκε πριν από three χρόνια
Το περιεχόμενο παρέχεται από το Kristian Hus. Όλο το περιεχόμενο podcast, συμπεριλαμβανομένων των επεισοδίων, των γραφικών και των περιγραφών podcast, μεταφορτώνεται και παρέχεται απευθείας από τον Kristian Hus ή τον συνεργάτη της πλατφόρμας podcast. Εάν πιστεύετε ότι κάποιος χρησιμοποιεί το έργο σας που προστατεύεται από πνευματικά δικαιώματα χωρίς την άδειά σας, μπορείτε να ακολουθήσετε τη διαδικασία που περιγράφεται εδώ https://el.player.fm/legal.
Player FM - Εφαρμογή podcast
Πηγαίνετε εκτός σύνδεσης με την εφαρμογή Player FM !
Πηγαίνετε εκτός σύνδεσης με την εφαρμογή Player FM !
Skimtvis
Σήμανση όλων ότι έχουν ή δεν έχουν αναπαραχθεί ...
Manage series 3003110
Το περιεχόμενο παρέχεται από το Kristian Hus. Όλο το περιεχόμενο podcast, συμπεριλαμβανομένων των επεισοδίων, των γραφικών και των περιγραφών podcast, μεταφορτώνεται και παρέχεται απευθείας από τον Kristian Hus ή τον συνεργάτη της πλατφόρμας podcast. Εάν πιστεύετε ότι κάποιος χρησιμοποιεί το έργο σας που προστατεύεται από πνευματικά δικαιώματα χωρίς την άδειά σας, μπορείτε να ακολουθήσετε τη διαδικασία που περιγράφεται εδώ https://el.player.fm/legal.
Kristian Hus snakkar med folk i Kvinnherad og Sunnhordland som har noko å fortelja. På nettstaden Skimtvis.no finn du fleire lokale saker og intervju.
…
continue reading
23 επεισόδια
Σήμανση όλων ότι έχουν ή δεν έχουν αναπαραχθεί ...
Manage series 3003110
Το περιεχόμενο παρέχεται από το Kristian Hus. Όλο το περιεχόμενο podcast, συμπεριλαμβανομένων των επεισοδίων, των γραφικών και των περιγραφών podcast, μεταφορτώνεται και παρέχεται απευθείας από τον Kristian Hus ή τον συνεργάτη της πλατφόρμας podcast. Εάν πιστεύετε ότι κάποιος χρησιμοποιεί το έργο σας που προστατεύεται από πνευματικά δικαιώματα χωρίς την άδειά σας, μπορείτε να ακολουθήσετε τη διαδικασία που περιγράφεται εδώ https://el.player.fm/legal.
Kristian Hus snakkar med folk i Kvinnherad og Sunnhordland som har noko å fortelja. På nettstaden Skimtvis.no finn du fleire lokale saker og intervju.
…
continue reading
23 επεισόδια
Όλα τα επεισόδια
×Pensjonist med munnspel Hans Gertz vart fødd i Aust-Tyskland i 1940, men kom seg ut av det kommuniststyrde landet i lag med mor si og to søstre etter krigen. Dei kom seg etter kvart til Bergen, der mora var frå. Her levde den unge guten til han var 16 år. Då fekk han seg læreplass hjå ein urmakar i Årdal i Sogn. Han gjekk på fagskule i Oslo og der fekk han både sveinebrev og meisterbrev i faget. Då hadde han truffe Gudny frå Lærdal, som han var trulova med. Tre år seinare kom han tilbake til jobb i ein urmakarbutikk i Bergen. Men han nærma seg tretti år, og ville helst byrja for seg sjølv. I 1970 sette dei kursen mot Husnes, der Hans hadde fått tilbod om å kjøpa ein urmakarforretning etter eit dødsbu. Her har familien budd sidan, og her har dei trivst, mellom anna i eiga verksemd. Utanom den altoppslukande jobben, har han drive med både bogeskyting, golf og musikk. – Kvinnherad er ein fantastisk plass å bu, seier Hans Dieter Horn Gertz i dette lyd-intervjuet. Forutan litt fysiske og medisinske plager her og der, er han lei seg over at så mange nære vener har gått bort siste åra. Det er ikkje kjekt å tenkja på, seier han ettertenksamt. Men samtidig gler Hans seg over livet som har vore, og alt han har fått til i lag med kona si. Det filosoferer han mykje over i dag, for å sjå framover er ikkje alltid så bra når du nærmar deg 85 år. Framtida og slutten på livet kan ein ikkje gjera noko med, anna enn å leva så godt og sunt som mogleg. Gertz har ei anna glede i livet òg; han reiser rundt på sjukeheimar og andre stader der folk møtes, og spelar munnspel saman med to andre godt vaksne herremenn i Trio Taffel. Trioen er etterspurt, og opptrer ofte og skapar glede der dei stiller opp. –Musikk og song er viktig i vår alder, seier den pensjonerte urmakaren og optikaren. Nyleg har han òg gitt ut ei lita bok med minner frå eit langt liv, i lag med Trygve Hansen. Hans er vanlegvis ein ivrig bidragsytar på Facebook, men no kjende han på at tida var inne til å dela alle minnene sine med fleire. – I en tid der mange triste ting skjer i verden, trenger vi alle å få tankene og blikket på noe positivt i hverdagen, skriv forfattaren i føreordet. https://skimtvis.no/innlegg/2024/hans-gertz-pensjonist-med-munnspel…
Lars Jostein Rørvik var knappe 18 år gammal då han i 1966 fekk tilbod om å bli vokalist i dansebandet The Tempers . Seinare har han stått på ulike scenar og sunge i fleire band i over femti år. Ei oppteljing viser at han frå 1979 og utover hadde kring 300 speleoppdrag rundt om i heile distriktet, kven som engasjerte dei og kor mykje dei tente på kvar jobb. Første speleoppdraget var på ein romjulsdans i Friheim, og seinare gjekk det slag i slag både lokalt og i andre delar av distriktet. Lars Jostein har sine songevne frå faren, som var 1. tenor i Husnes Mannskor og har sjølv også hatt ein kort karriere i mannskoret. Men det var musikken og gitaren som freista mest, og som etter kvart førte han inn på ein veg han framleis følgjer, men no i mindre grad. – Ja, eg har framleis lyst til å spela og syngja, og opptrer i mindre samanhengar no og då, seier 74-årige Lars Jostein i dette lydintervjuet. Men både Tempers-epoken og andre band han har spelt i alle åra er definitivt slutt. Som det står i songen om Nidelven: «…Nu er du bare minner». Dei gode minna og kjennskapen Lars Jostein har om alle pop- og rockebanda som har vore i Kvinnherad opp gjennom tidene, har inspirert han til å leggja i veg med eit nytt musikalsk prosjekt, nemleg ei bok om alle banda. Så langt sit han på opplysningar om kring 190 ulike band og totalt mellom 300 og 400 personar som har vore aktive i lengre eller kortare periodar. Arbeidet hans har ført til stor interesse og entusiasme frå mange hald, som gjer at Lars Jostein har tru på bokprosjektet sitt. Responsen han har fått tyder på det. Planen er at boka skal koma ut våren 2023 i samarbeid med forlaget Skimtvis.…
Frode Sæbø var blant mannskapet på fiskeskøyta «Fjelldur», som i 1972 hadde fått oppdraget med å reisa til eit småbruk på Borgundøy i Fjelberg for å henta sauene til Tjerand Aske – med tvang. Oppdragsgjevar var dyrevernnemnda i Kvinnherad kommune. Frode var på fiske og minnest enno det uvanlege ærendet han og nokre andre ungdommar frå Halsnøy var med på. Dei fiska godt det året, kan Frode hugsa. Men denne dagen i 1972 var det noko heilt anna enn fiske mannskapet på «Fjelldur» tenkte på. – Det var litt spennande for oss, kan du vita, for noko slikt hadde vi aldri vore med på før, fortel Frode i dette lyd-intervjuet. Dessutan gjorde alt eit sterkt inntrykk, spesielt på oss ungdommane, eg var jo berre 16 år den gongen. Trist var det også, men eg meiner det var rett det som vart gjort, seier Frode Sæbø i dag. Ikkje noko anna val Sauene på Aske var i så dårleg forfatning at dyrevernet ikkje hadde noko anna val enn å gripa inn. Men for Tjerand vart det ein tung dag, til liks med det som skjedde 14 år tidlegare, i 1958. Skilnaden var at det denne gongen ikkje hadde vore noko opprivande sak i rettssystemet. Dyrevernnemnda åleine hadde bestemt at sauene skulle takast, og ba lensmannen om hjelp til gjennomføring av vedtaket. Det var alminneleg kjent at det ikkje stod så bra til med sauene til Tjerand, fortel Frode. Dei blei rett og slett vanskjøtta på grunn av fôrmangel. – Utifrå eit dyrevernomsyn var det heilt sikkert rett det som vart gjort den gongen, seier Frode Sæbø. Tjerand hadde mista kontrollen over situasjonen, og problema hadde vokse han over hovudet. Det var sjølvsagt trist, men heilt nødvendig når vi såg korleis dyra hadde det.…
Han var stor og sterk, men stillfarande, og kanskje endåtil litt sjenert og folkesky. Slik hugsar Per Arne Fjelberg frå Halsnøy småbrukaren og fiskaren Tjerand Aske. Han må ha slite noko forferdeleg for å halda liv i seg og dyra, legg halsnøybuen til når han fortel. Per Arne minnest enno godt synet av Tjerand, som rodde rundt i distriktet for å kjøpa fôr til sauene sine. Spesielt hugsar han ei hending frå gutedagane sine då han fekk sjå Tjerand koma nedover mot sjøen på Sjo med svære høybører, oppi 60 kilo tunge, på ryggen. Han skulle ro heim til Borgundøy. – Det var allereie begynt å mørkna om kvelden og vi kunne nesten ikkje sjå han under den tunge børa med høy då han kom gåande nedover bakkane. I fjøresteinane låg den gamle, tjørebreidde båten hans. Det var berre så vidt båten bar då alt høyet var kome om bord, noko framme og noko bak, og så vidt plass på tofta i midten til å sitja å ro. Men Tjerand var ikkje skuggeredd såg det ut til; han skubba frå land og la i veg ut fjorden med kurs mot Borgundøy og det vesle bruket sitt på Aske. Der var det ofte fôrmangel. Korleis han greidde det, er eit mirakel, seier Per Arne, for høyet tok all sikten, både framover og bakover. I tillegg seig mørket på. I guteåra var Per Arne Fjelberg fleire gonger på Aske, men berre nede ved sjøen i samband med fiske. Ein gong var han og ein kamerat ute for å ta opp nokre krabbeteiner dei hadde mista. Dei hadde trekt ei line frå naustet og bortetter langs berget då dei oppdaga ein langhåra og litt skummel mann i stor frakke koma rennande nedover bakkane. Det var Tjerand. Han bar på ei avbroten åre, og dei frykta at han ville gjera dei noko. – Kameraten min blei litt redd og ville at vi skulle koma oss derifrå fortare enn svint. «Ro, ro!» ropte han. Men så kom Tjerand heilt bort til oss, og det skjedde ingen ting. Han var ein snill mann og ville neppe gjort oss noko vondt. Skaut gjennom glaset Ei anna historie Per Arne Fjelberg hugsar godt, var då Tjerand ein dag sat i stova si og venta på ein hauk som hadde drepe fleire av hønene hans. Plutseleg sat hauken der i eit tre like utanfor. Tjerand løfta geværet resolutt og skaut rett mot vindauga så glassplintane fauk veggimellom. Om skotet trefte hauken, seier historia ingen ting om. Men folk la seinare merke til at det aldri kom noko nytt glas i det øydelagte vindauget. Tjerand hadde berre spikra opp nokre fjøler der i staden. – Han var meir ein teoretikar og tenkjar enn arbeidsmann, og litt vanhjelpen når det galdt praktiske oppgåver. Det viste att i det daglege, seier Per Arne. Tjerand dreiv til dømes mykje med laksefiske, men kunne ikkje bøta garna sine sjølv, det måtte onklane mine gjera for han. Men mykje laks fekk han, trass i at båtane hans vart dårlegare og dårlegare, og mindre eigna til fiske. Også alle husa på garden fall saman til slutt på grunn av mangel på vedlikehald. Bordkledningen nærast skreik etter måling. Det var eit trist kapittel. Derimot hugsar Per Arne Tjerand Aske som ein ekte friluftsmann, ein som likte å vera ute i naturen og gå i fjellet. Turen over Folgefonna i 1931, då han skulle tilbake til hagebruksskulen i Hardanger, er den mest vidgjetne. Men han gjekk også over fonna året før, medan han arbeidde på ein gard i Sørfjorden. Sommarstid kunne han ha sauene sine på beite både i Matre og i Åkrafjorden, og då var Tjerand tidt og ofte inne og såg om dei. Han var glad i dyra sine og overnatta gjerne ute under open himmel på desse turane. – Ja, ja, heile livet til Tjerand var eit slit, tidvis også økonomisk, etter det vi veit. Men innimellom hende det likevel eit og anna som fekk fram smilet både hjå han sjølv og andre. Til dømes då ein kar frå Sætre på Halsnøy kom fossroande til Aske for å sjå til oterfellene sine. Tjerand hadde nemleg ringt til mannen og sagt at han måtte koma med ein gong, for no var det gått eit dyr i saksa. Så viste det seg at det var ein av sauene til Tjerand som låg der – livlaus, og no ville han ha erstatning for tapet. Han var ein liten luring òg, ser du, avsluttar Per Arne Fjelberg.…
Ikkje er han døypt, ikkje er han konfirmert og ikkje trur han på nokon gud heller, snart 92 år gamle Per Flatebø i Mauranger. Derimot er han politisk overtydd; han røystar på partiet Raudt og vil gjera det neste gong òg, om han lever. Han har meir tru på dei raude enn på nokon andre. Alkohol bryr han seg heller ikkje noko om lenger. Vi besøkjer Køyle-Peren heime i Nordrepollen, eit ca 10 måls lite småbruk inst i fjorden, like ved vegen til Jondalstunnelen. Her har han budd dei fleste åra av sitt lange liv, han er endåtil fødd i huset sitt. Store og små bygningar på garden har sett sine beste dagar, og skulle vore både malte og fiksa på for lenge sidan. Men Per greier ikkje meir, helsa er skral og han har gjort sitt, så vedlikehaldet på Køylo får andre ta seg av. No er han meir oppteken av å sjå bakover. Det som skal koma, døden til dømes, kvir han seg ikkje til, han håpar berre det skjer fort og smertefritt og helst heime i Køylo. Som ikkje-truande er han overtydd om at det ikkje er noko etter livet her på jorda. Lita bygd Per er oppvaksen på det vesle bruket, og er i alle år blitt kalla for Køyle-Peren, som bestefar sin. Foreldra levde av eit par kyr og nokre sauer og hadde tre barn, Per var nummer to. I Nordrepollen på den tida fanst det så å seia ingen ting. Ikkje telefon og berre nokre få radioar. Fjernsyn visste ingen om på den tida. Om kveldane samlast folk heime hjå kvarandre for å snakka i lag og få høyra siste nytt. Mannfolka prata mest, medan kvinnfolka stod for både fjøsstell og matlaging. I dette lyd-intervjuet fortel Per om barndom og oppvekst i fattige kår. Likevel skryt han over den tida, den var eineståande, seier han, spesielt foreldra. Sjølv var han ein svært uroleg unge, som ikkje sat mykje i ro. Han fór ut så snart han kunne om morgonen, for å fiska eller leika med den einaste kameraten som var i bygda. I intervjuet får vi høyra den dramatiske historien om då kameraten drukna, medan dei to gutane var på isen og skeisa. Per har aldri tilgitt seg sjølv for at han ikkje greidde å berga han. Per gjekk på skule i Nordrepollen nokre år, men det var få elevar, så ungane måtte tidvis reisa til Austrepollen, Sunndal eller til Gjetingsdalen med båt for å få undervisning. Allereie som 5-åring hadde han lært seg å lesa og geografi var den store interessa hans. skimtvis.no/innlegg/2021/kyle-peren-reflekterer-over-livet-sitt…
Fredag 9. januar 2020 var det femti år sidan den tragiske rasulukka i Mauranger, der sju menneske omkom, fire av dei frå Kvinnherad. Hendinga sette varige spor, særleg i familiane som miste ein av sine, den yngste var knapt 18 år då raset tok han. Dagen blir hugsa som ein svært trist og vond dag for alle i det vesle bygdesamfunnet. Verst var det sjølvsagt for dei pårørande, men både arbeidskameratar, anleggsleiing og folk som deltok i redningsarbeidet, var lenge merkt av det som skjedde denne lagnadstunge dagen. Johannes Bondhus frå Austrepollen arbeidde på Folgefonnanleggene i mange år og hugsar enno godt det som hende denne vonde dagen i 1970. I sommar var han tilbake i Rednedalen og her får du høyra om den tragiske hendinga. Mange anleggsfolk, bygdefolk og hjelpekorpsfolk gjorde ein stor innsats desse dramatiske døgera, fortel Bondhus. Dette var nok den største enkeltulukka i Kvinnherad i nyare tid, og fire av dei sju var frå Mauranger. I august for tjue år sidan, og tretti år etter ulukka, vart det avduka ei minnestøtte over dei sju som omkom i raset i 1970, samt fleire andre som omkom ved andre ulukker på anlegget. Dåverande sokneprest Tor Holm sto for avdukinga, og til stades var bygdefolk og tilreisande slektningar av dei som kom bort. Støtta står om lag der den nedre taubanestasjonen sto. Fire av dei omkomne var frå Kvinnherad: Karl Johan Bondhus (43) Geir Bondhus (18) Øyvind Skoglund (22) Arthur Sandvik (22) Saka er òg omtala i boka «Skimt frå livet og lokalmiljøet gjennom 80 år» .…
Jarle Fossheim frå Seimsfoss var i 1972 med og henta om lag 80 sauer frå ein avsidesliggjande gard på Borgundøy i Fjelberg – med makt. Dyrevernnemnda i Kvinnherad hadde fått melding om vanrøkt og rykte ut ilag med ein lensmannsbetjent for å ta hand om alle dyra. Mange av dei var i elendig forfatning, og trong fôrast opp på ein annan stad viss dei skulle overleva. Jarle var berre 17 år den gongen og hugsar enno, nesten i detalj, alt som hende denne dagen. Ein skulle gjerne tru at ei slik hending ville gå sterkt inn på ein så ung gut, men slik vart det ikkje, fortel han i dette lyd-intervjuet. Han trur det gjekk meir inn på dei vaksne. Men spennande var det, same kva alder ein var i. Aller verst verst var det likevel for eigaren av sauene, som stod igjen på land og heldt fast i ein tamp då fiskebåten «Fjelldur» bakka utifrå med alle dyra om bord. Han gaula og græt då dei drog derifrå, og heldt på å fara på sjøen. Det var kanskje dette som gjorde sterkast inntrykk på ungguten frå Seimsfoss. Jarle likte å springa i fjellet og var vane med sauer heimefrå. Men synet som møtte han oppunder ein hillar på Aske, gløymer han ikkje. Han fann to sauekadaver, opphengde i strenger, og den dag i dag undrast han på kvifor dyra hang der. Seinare, i 1974, kom saka opp i heradsretten, etter som Tjerand Aske var tiltalt etter dyrevernlova. Då var Jarle i militæret nordpå og var innkalla som vitne. Saka blei anka til Lagmannsretten i 1975. Du kan lesa om livet til småbrukaren og eventyraren Tjerand Aske i boka Den sindige villmannen (2018). Han er kanskje mest kjend for turen han gjorde over Folgefonna vinteren 1931 – på sykkel og ski.…
– Eg bur i ei pappøskje, men har det bra! Det fortalte Tjerand Aske til venen Terje Fjellhaugen i Matre, då han var ein snartur heimom frå Oslo tidleg på 1970-talet. Året før hadde Tjerand vore på anleggsarbeid i SKL nokre månader, men var blitt oppsagt om hausten ilag med seks andre mellombels tilsette. Bakgrunnen for oppseiinga var at det var for kaldt til å driva med støyping, vinteren var på veg. Ei tid etter dette reiste han til hovudstaden for å starta på eit nytt liv. Tjerand hadde forlete det han eigde på Borgundøy etter at dyrevernnemnda i 1972 hadde teke ifrå han alle sauene hans. Dette må ha gått så hardt inn på han at det ikkje var anna utveg enn å røma derifrå. Men kvifor han, som det naturmennesket han var, valte å reisa til ein storby, er meir enn vanskeleg å forstå. Kanskje var det fordi han var i ein så fortvila situasjon? Han hadde mista jobben på anlegget i SKL og på Aske var det ikkje ein einaste sau igjen. Han stod på bar bakke, så å seia. Men Tjerand lengta tvillaust attende til fjell og fjord heime i Sunnhordland, også til Matre og Fjellhaugen, der sauene hans hadde beita om somrane. – Eg hugsar enno godt siste gongen eg snakka med Tjerand, fortel Terje Fjellhaugen. Det må ha vore i 1974, då han kom på besøk til oss i Matre. Han var fin i tøyet, endåtil i dress, og med koffert i eine handa. Han opna kofferten, tok opp ei flaske vin og sette på bordet. – Den skal du ha, for eg drikk ikkje, sa totalavhaldsmannen Tjerand Aske. – Bur i ei pappøske – Eg bur i ei pappøskje, men har det trass alt bra. Dessutan hjelper eg mange menneske der borte, fortalte han til Terje Fjellhaugen. Kva Tjerand, som då var i slutten av 60-åra, meinte med ein slik karakteristikk av buforholda sine, kan ein berre undrast over. Var det for å illustrera at han låg på gata blant uteliggjarar, slik det ofte er blitt sagt om han, eller var det hybelleiligheten sin på Stovner han omtalte som ei pappøskje? Det får vi aldri svar på, seier Terje Fjellhaugen. Eit anna minne frå den siste samtalen mellom dei to venene i 1974 var at Tjerand fortalte at han rett som det var fann uopna vin- og brennevinflasker på ulike stader i Oslo. Dei gjekk han til Vinmonopolet med, og fekk pant for, til liks med tomgodset han elles samla på. Slikt blei det pengar av, og vi kan ikkje sjå vekk frå at Tjerand levde av dette på slutten av livet sitt, slik mange har trudd.…
Tjerand Aske levde på mange måtar eit villmannsliv, men var på ingen måte ein villmann, slik vi tolkar ordet. Det fortel Torleiv Sydnes frå Halsnøy i dette intervjuet. Den tidlegare bonden og journalisten har berre gode minne etter den særeigne småbrukaren frå Borgundøy, som mange i lokalmiljøet hadde sine eigne meiningar om. Blant folk flest blei nok Tjerand kanskje sett på som ein liten villmann i forhold til det «normale» på den tida han levde (1906–1976). Men han var langt ifrå ein valdeleg mann, tvert imot; han var ein snill mann, slår Torleiv Sydnes fast. Han hugsar godt første gang han fekk sjå denne litt merkelege mannen. Det var utanfor Fjelberg kyrkje, der Tjerand var ein trufast gjest, trass i at han ikkje blei oppfatta som ein spesielt kristen mann. Men han hadde nok stor respekt for Gud og det himmelske, sidan han var ofte i kyrkja. – Eg stod ilag med far min utanfor kyrkja då eg fekk auga på Tjerand, og lurte på om det var ein indianar, sidan han hadde så langt hår, fortel Torleiv. – Mange såg på han som ein bygdeoriginal? – Ja, han blei nok oppfatta slik, og det hadde sine grunnar. Far hans, Kristian, hadde vore ein tur i Amerika og kom tilbake til øya i 1897. Mora døydde i 1927 då Tjerand var 21 år, og etter den tid blei det far og son som dreiv det vesle bruket på Aske åleine. Både søstera, Vagnet og broren, Martin reiste ut når dei vart gamle nok. Tjerand hadde eit godt intellekt, kanskje godt over gjennomsnittet, og såg truleg for seg eit anna liv enn det han fekk. Og etter å ha levt saman med faren i mange år, var det kanskje ikkje så rart at han blei som han blei, seier Torleiv Sydnes, og held fram:– Ein kar på Aksdal fortalde meg ei historie då det ein gong kom ein emissær til øya, som blei verande der i veke etter veke. Mor til Tjerand gjekk på møta i bedehuset kvar bidige kveld, noko Kristian etter kvart blei lei av, sidan han sat så mykje åleine heime. Så ein kveld tok han ut i halvmørket og nærast storma inn i stova til naboen utan å banka på, for å be han gå til bedehuset og henta heim kona si. – Ta med geværet! – Du må ta henne med deg til Aksdal og la ho gå heim derifrå, sa Kristian, nokså oppøst. Dessutan må du ta med deg haglegeværet og skyta eit skot i lufta, så ho verkeleg forstår alvoret. Korleis det gjekk, fekk eg ikkje vita, men venteleg forsto kona alvoret i situasjonen – og blei heime hjå mannen sin til dess emissæren var reist frå øya. Historien fortel litt om kvifor Tjerand blei som han blei, meiner Torleiv Sydnes. Ei anna historie var då Kristian i ein periode var byrja å grubla over livet og kvifor alt var som det var her på jorda. Til dømes kunne han ikkje forstå kvifor Vårherre hadde skapt bjørnebærriset. Han tenkte lenge, og kom etter kvart til ei løysing: Det måtte vera fordi det skulle vera til plage for Farao. Med dette bakteppet, er det kanskje ikkje så rart at Tjerand blei ein original, sterkt påverka av faren gjennom mange år. Dei to levde åleine på Aske i kring tjue år. Kristian døydde i 1947. Tjerand var både intelligent og skuleflink – og følgde godt med i tida, fortel Torleiv Sydnes vidare. Han tok også utdanning i jordbruksfaget, mellom anna på hagebruksskulen på Utne i Hardanger. Såleis tileigna han seg dei teoretiske kunnskapane. Men då det kom til praktisk gjennomføringsevne svikta det, han var ikkje nokon arbeidsmann. Det bar den avsidesliggjande Aske-garden preg av i mange år. – Det gjekk dårleg til slutt? – Ja, det blei alt for mange sauer etter kvart, og i alle fall langt fleire enn småbruket på Aske hadde fór til. Så han måtte rundt om i bygdene og kjøpa så mykje høy han fekk tak i – og hadde råd til å betala for. Dette fortel alt om at Tjerand ikkje var likesæl til korleis dyra hans hadde det. Likevel enda det tragisk til slutt, han blei fråteken alle dyra tidleg på 1970-talet.…
– Vi har hatt eit godt liv, og er glade for at vi får vera to ilag i siste del av livet vårt, seier Bjarne Kaldestad (94) ettertenksamt. Kva som kjem etterpå, når det ein gong er slutt her på jorda, går han ikkje rundt og tenkjer på til dagleg. Men han filosoferer likevel av og til over liv og død og kva som er meininga med livet. Han er sikker på at når den siste stunda kjem, er det slutt for godt. Det er ikkje noko liv etter dette, meiner han. Bjarne er fødd og oppvaksen på Kaldestad, og her håpar han å få bu til sin døyande dag. Eit liv på ein institusjon ser han ikkje for seg. Kona er nokre månader eldre; ho blir 95 år til hausten og virkar minst like sprek som den litt yngre ektemannen. No har dei to levd ilag i snart 70 år, i huset som Bjarne fekk bygd før han gifte seg med Edith frå Røssland. Slik kunne det vera på den tida; hus og heim og ingen barn før ein flytte i hop. I dag gler dei to seg over at livet har gitt dei tre barn, sju barnebarn og fem oldebarn. Hardt arbeid I dag ser Bjarne tilbake på eit rikt, og til tider hardt arbeidsliv. Han kan ikkje hugsa å ha gått arbeidsledig nokon gong. Tungt arbeid og ein sunn levemåte er oppskrifta på å bli gammal og samtidig vera i så god fysisk form, seier 94-åringen. Dessutan har han sykla masse, for førarkort for bil fekk han aldri. – Nei, eg tok nokre køyretimar i ungdommen, men det gjekk ikkje så bra då eg skulle køyra opp på Stord, så det blei med det eine forsøket, fortel Bjarne. Så då blei det mykje sykling i staden, forutan at han har gått mykje gjennom livet sitt. Det har han igjen for no, i tillegg til å ha spart masse pengar på bilhald i alle år. Platearbeidar og sveisar på Gravdal skipsbyggeri, verkstadarbeidar hjå G. Røsseland AS og mekanisk arbeid på SØRAL er noko av det Bjarne Kaldestad har drive på med i sitt lange liv. I ungdommen gjekk han på Husnes yrkesskule i to år og lærte seg snikkaryrket. Bjarne fekk dessutan oppleva siste verdskrigen, og var augevitne til det som skjedde like ute i fjorden i aprildagane i 1940. Eit gode for heile kommunen Industrireisinga på 1960-talet hugsar han godt, det snudde opp ned på Husnes. Ja, det er som natt og dag alt som har skjedd, seier han. Utan aluminiumverket på Husnes veit eg ikkje korleis det hadde sett ut her, seier Bjarne. Storindustrien har vore eit gode for heile kommunen, meiner han. Arbeidsplassane og gode inntekter har gjeve grunnlaget for all vokster, seier Bjarne. Han stikk ikkje under ein stol at han har røysta med Arbeidarpartiet i mange år, men i vaksen alder har han skifta side. Dei som styrer no har gjort mykje godt for landet, spesielt i samferdlesektoren, seier Bjarne. Han har ikkje så mykje til overs for den evigvarande debatten om nye ferjestø til mange millionar på Stord og Halsnøy. – Nei, bruk Sunde – Jektevik inntil vi får på plass ny E39 over Stord/Tysnes, er oppmodinga frå Bjarne Kaldestad. Sørleg kryssing av Langenuen må òg koma, meiner han. I dag tar Bjarne og Edith dagane som dei kjem, utan dei store bekymringane. Han er forresten ikkje berre oppteken av å gjera det beste ut av kvar dag; det er minuttane som tel i vår alder, avsluttar han. Før vi har fått pakka ned opptakaren og fotoapparatet og sagt takk for oss, er 94-åringen i full gang med dagens trim på sykkel og vektløfting. Slik held Bjarne seg i god fysisk form.…
– Livet har fare fint med meg, trass i nokre sjukdomstilfelle, så eg gler meg kvar dag over at eg har det så godt no i alderdomen. Det seier Aslaug Eik, tidlegare lærar og bondekone i Omvikdalen. Til sommaren blir ho 92 år. Ho tykkjer det gjev ein ekstra bonus når ho stundom blir spurt om å skriva litt for andre, eit dikt eller ein prolog, det gjev henne ei kjensle av å vera eit levande menneske, og viser at hovudet enno fungerer, legg ho til. – Fastlegen og fysioterapeuten min seier også at det går fort framover med meg no, ikkje nedover, slik ein skulle tru i min alder, humrar Aslaug. Siste året har ho vore på operasjonsbordet to gonger både på Stord og i Haugesund etter eit stygt lårbeinsbrot. Rundt årsskiftet fekk ho i tillegg ein betennelse, som også sette henne fysisk tilbake for ei tid. Men det er eit tilbakelagt stadium, og Aslaug ser no berre positivt på alt. Ho er fødd og oppvoksen på ein alminneleg vestlandsgard i Breim i Nordfjord saman med åtte søsken. Fem av dei lever enno. Faren hadde lærarjobb utanom garsdrifta, så det var mora som var bjerebjelken i heimen, så å seia. Når Aslaug i dag ser attende på barne- og ungdomsåra er det berre gode minne ho fortel om. Alle ungane blei fødde i heimen, og der kom dei òg tett på døden, slik det har vore i generasjonar rundt om på gardane. Folk på landsbygda hadde ikkje nokon aldersheim å flytta til den gongen. Tidleg i arbeid Aslaug er ikkje i tvil om at ein av grunnane til at ho er blitt over nitti år, og har ei relativt god helse, er at ungane måtte læra seg å arbeida frå dei var ganske små. Ho hugsar til dømes enno godt då dei gjekk til støls for å mjølka kyrne om somrane; to timar opp og halvannan time ned att. Det gav dei ei god helse til å byggja vidare på. Eigentleg var det lærar Aslaug ville bli, noko ho var fast bestemt på allereie i 14-årsalderen. Men så kom krigen og i 1942 sette okkupasjonsmakta strenge krav til dei som tenkte i dei banar. Så i staden vart det fire år på landsgymnaset. Etter det kunne ho likevel velja og vraka i jobbar i småskulen. Så ein dag kom det ein nytilsett heradsagronom frå Kvinnherad til Breim; Olav Eik frå Omvikdalen, og det gjekk ikkje lang tid før han fekk auge på Aslaug. Det blei kjærleik ved første blikk, så å seia, og seinare blei det dei to. Det skulle bli eit 55 års langt ekteskap. Olav var odelsgut til garden Myklebust i Omvikdalen, og då han etter fem år i Breim blei tilsett som heradsagronom i Kvinnherad, sa dei takk for seg i Nordfjord. Då var sonen Tore blitt to år. Olav arbeidde i Rosendal, medan Aslaug vart lærarvikar i Uskedalen første halve året. Eit blodslit – Det var eit blodslit å driva garden på Myklebust, og ein tung plass å vera på dei første åra, minnest Aslaug. Ho hadde ansvaret for mat og stell for huslyden, medrekna besteforeldre og ei eldre tante frå Amerika. Sjeldan var dei færre enn ti menneske til bords. Men trass i slitet med gardsdrifta var Omvikdalen ei god bygd å bu og leva i. Aslaug kom med i helselaget den første tida, seinare i bondekvinnelaget og i helselaget. I dag er det Omvikdalen bygdekvinnelag, med over hundre medlemmer, som samlar både bondekoner og andre i bygda på ein god måte. Etter Aslaug Eik si meining er det eit av dei best drivne laga i heile fylket. I 2002 flytte Aslaug og Olav til ein lettstelt leilighet i Skålagato i Rosendal. Månadene før hadde dei opplevd ein dramatisk situasjon etter lynnedslag i det gamle huset dei budde i på garden. Hendinga kunne lett ha teke menneskeliv, men det vart med skrekken. – Kva råd vil du gi til eldre menneske som bur heime åleine? – Først av alt må ein ha eit godt nettverk og i tillegg prøva å vera mest mogleg aktiv – så langt ein kan utifrå sin eigen helsesituasjon. Har ein ikkje dette når ein blir gammal, er det straks verre. Då kan livet bli stusseleg og tungt, seier Aslaug Eik. Sjølv har ho både eit godt nettverk og ein god familie rundt seg. Når ho berre får trent seg litt meir opp etter dei to lårhals-operasjonane i fjor, tar ho sikte på å kunna gå på handel i Rosendal igjen. Jo, Aslaug ser sanneleg lyst på framtida. Og i juli blir ho 92 år.…
![Artwork](/static/images/128pixel.png)
1 Håkon Røssland: Har vore døden nær to gonger 1:02:52
1:02:52
Αναπαραγωγή αργότερα
Αναπαραγωγή αργότερα
Λίστες
Like
Liked1:02:52![icon](https://imagehost.player.fm/icons/general/red-pin.svg)
Håkon Røssland frå Husnes har vore døden nær to gonger i livet sitt, og det er nesten utruleg at han overlevde den siste gongen – i september 2016 – då han fekk hjarteinfarkt med påfølgjande hjartestans i tjue minuttar. Men allereie tre dagar etter fødselen i 1948, heldt han på å dø. Den vesle guten hadde fått skarlagensfeber med 42°C i feber og ingen trudde at han kom til å overleva. Difor vart det i all hast arrangert dåp i Bogsnesteigen, der han fekk si første kyrkjelege velsigning. Godt og vel 68 år seinare er det nære på for Håkon, som i januar same året måtte gå til skifteretten og be om oppbod for firmaet sitt. Fleire tilfeldigheter og rask innsats frå kona, ein son og helsepersonell både på Husnes og i Bergen, gjorde at han i dag er i live og kan fortelja historia si her på Skimtvis. Situasjonen var så kritisk at det like gjerne kunne vorte slutten då hjarta hans stoppa etter hjarteinfarktet. Sjølv meiner Håkon at han var så å seia død, men noko «nær døden»-oppleving kan han likevel ikkje hugsa. Alt var berre svart, fortel den no snart 70 år gamle bedriftsleiaren i dette lyd-intervjuet. Hjarta stoppa Det var ein tidleg septemberdag i 2016, medan Håkon heldt på med noko arbeid ved naustet sitt i Røsslandsvikjo det byrja; han fekk hjarteinfarkt. Han hugsar lite av sjølve hendinga, men på eit eller anna vis kom han seg inn i bilen sin og køyrde heim, der han fekk lagt seg på sofaen i stova. Ikkje lenge etterpå stoppa hjarta. No sto det verkeleg om livet. Kona og eine sonen kom til ganske snart, nesten litt tilfeldig, og fekk varsla AMK-sentralen, som gav kunnig hjelp om kva dei skulle gjera. Nokre få minuttar seinare kom også sjukebil med lege frå Husnes helsesenter og overtok. Men dramatikken sluttar ikkje der; luftambulansen som var rekvirert frå Bergen var oppteken i anna oppdrag, og dermed måtte ein få helikopter frå Stavanger. Det gjorde situasjonen endå verre for pasienten. Var frisk! – Alt som skjedde er nesten utruleg, seier Håkon Røssland når han no oppsummerer livet sitt gjennom dette lyd-intervjuet. At han skulle få hjarteinfarkt og hjartestopp kom som ei stor overrasking, etter som han berre kort tid i førevegen var komen heim frå Bjørnefjorden Hjertesenter med beskjed om at han ikkje feilte noko som helst. Håkon er fødd og oppvaksen i Bogsnesteigen på Husnes, og skildrar dei første barneåra som ei fantastisk tid. Foreldra hadde eit lite småbruk med nokre få kyr og sauer. I 1952 kjøpte far hans, Gunnar, si første gravemaskin og etablerte enreprenørfirmaet G. Røsseland AS. Langt på veg var Håkon si framtid allereie då staka ut, noko han fekk klar beskjed om allereie i 16-årsalderen. – Då vart eg førespegla kva liv eg hadde i vente, minnest Håkon. I dag kan han sjå tilbake på opp- og nedturar gjennom 46 år i sitt aktive yrkesliv. Branntropp Utanom mange år i anleggsbransjen, fekk Håkon også tid til å ta del i litt andre aktivitetar i heimbygda. Til dømes var han med og bygde opp det kommunale brannvernet på Husnes, der han var med i heile 20 år. Han var også varamann til kommunestyret i perioden 1981 – 1985 og møtte nokre få gonger. Men han var eigentleg ikkje særleg interessert i politikk, ikkje hadde han tid til det heller. Det var arbeidet som opptok Håkon aller mest både i ungdomstida og i vaksen alder, fortel han i intervjuet. Elles fortel den tidlegare entreprenøren om tida som vokalist i popbandet The Tempers på Husnes. Han hadde godt gehør og likte å syngja, men tida som musikar varde likevel ikkje særleg mange år. Nokre spelejobbar her og der fekk han likevel med seg ilag med Knut Prestnes og andre. Vil leva I februar neste år blir Håkon 70 år og reknar med å få leva i mange år enno. Den dramatiske hendinga for snart eitt år sidan prøver han å leggja bak seg. Ikkje hugsar han så mykje av det heller. Han går ikkje rundt og tenkjer på kor gale det eigentleg kunne ha gått. Ikkje vil han tenkja så mykje på motgang, ansvar og slit i dei 46 åra han arbeidde i entreprenørbransjen heller. Krefttilfellet han var borti for fem år sidan er han ferdig med. No håpar han berre å få reisa meir, ilag med kona si, Kari. Dei to vart kjærastar allereie i 15-årsalderen. I intervjuet gjev han henne og sonen Gunnar mykje av æra for at han i dag er i live. – Hadde ikkje dei to, nærast litt tilfeldig, vore heime den morgonen eg vart sjuk, ville eg ikkje site her i dag, seier Håkon ettertenksamt. Han fryktar ikkje å skulle døy ein gong, og trur absolutt ikkje på noko liv etterpå. Er det slutt, så er det slutt, seier han med fynd.…
Ovidia Jaastad (101 år) har budd i Hardanger sidan før siste verdskrigen. Likevel er ho kry over at ho framleis kjenner seg som ein ekte kvinnhering. Vi har møtt henne på Utneheimen, der ho har budd dei siste fem åra. Her har ho det trygt og godt på alle måtar; får godt stell av kjekke og flinke pleiarar og middagsmat frå eige kjøken kvar dag. – Ein kan ikkje betre ha det når ein er så gammal, seier den utflytte kvinnheringen med jentenamnet Helvik, og opprinneleg frå Sunde. Då Ovidia var 16 år reiste ho frå Uskedalen til Halsnøy som tenestejente hjå ein lærar på jordbruksskulen. Månadsløna var 15 kroner, hugsar ho. Her fekk ho også læra seg både å hekla og veva, to yrkesfag som kom til god nytte seinare i livet. Våren 1936 søkte ho jobb på ein fruktgard i Hardanger, og der var løna tretti kroner i månaden. På Jåstad her trefte ho òg Amund, mannen som ho gifte seg med i Uskedal kyrkje i 1938. Dei fekk 64 år ilag på fruktgarden Ulskjer på Jåstad, og fekk tre born. Fine barne- og ungdomsår I dette lydintervjuet ser Ovidia attende på oppvekst og ungdomstid i Uskedalen som gode og kjekke år ilag med foreldre, bror og ei søster. Den første tida gjekk ho på skule på Haugland, med flinke lærarar. Dei var ikkje som i dag, seier ho, og trekkjer spesielt fram songen om morgonen og då skuledagen var slutt som ein god skikk, som no dessverre er borte. Ovidia har vore flittig med hendene i sitt lange liv, og har blant anna vevd om lag 100 ulike veggteppe. Ho har òg drive med hekling i livet sitt. 14 sengeteppe totalt er det blitt opp gjennom åra. Og enno får ho bruka hendene sine til handarbeid, etter at ho fekk operert augene sine for grå stær. Så no går strikkepinnane jamt og trutt i fanget til Olivia på Utneheimen. Hardt arbeid og eit sunt levesett gjev eit langt liv Når folk kjem opp i ein så høg alder som Ovida Jaastad er i no, får ein ofte spørsmål frå journalistar og andre om kva dei har gjort for å bli så gamle. Den tidlegare uskedalsdama har eit klart svar på det: – Eg har arbeidd mykje, og det blir ein ikkje dårleg av. Dessutan har eg levt sunt, har ete mykje frukt og grønsaker og har korkje smakt alkohol eller røyk. 101-åringen har også halde på trua ho fekk i barneåra og er av den grunn ikkje redd for det som skal koma. Difor syt ikkje Ovidia over noko, ho tar ein dag om gongen – og gler seg over kvar morgon ho får slå opp augene på Utneheimen. I august blir den åndsfriske dama frå Uskedalen 102 år. Men akkurat det er ho ikkje så mykje oppteken av i dag. Ein veit aldri kva tid det er slutt, seier ho.…
– Det er eit einsamt liv å vera åleine når du er gammal, så eg vil helst flytta herifrå no, seier snart 99 år gamle Kasper Hjelmeland i Omvikdalen. Men då tenkjer han ikkje først og fremst på at det minkar på tida hans her på jorda, men at han får seg ein plass ved Ølve alderspensjonat om ikkje så lenge. Om han får leva ei stund til, er det dit han vil. Det er eit førsteklasses hotell i hans auge. Til Rosendalstunet vil han i alle fall ikkje, slår den aldrande mannen fast med fynd. Det skuldast nokre episodar, der han ikkje fekk den hjelpa han hadde venta å få. I dag lagar han nesten all mat til seg sjølv kvar veke. Kasper har køyrt bil i over 80 år, først og fremst lastebil, men òg både drosje og buss, i alle år så å seia utan alvorlege uhell. Han var ein populær mann i bygdene og hadde alltid mykje arbeid. Pengar vart det derimot mindre med, sidan mange pruta på prisen, bortsett frå dei i Rosenal. Han var stor og sterk og bar 100 kilos sekker med gjødsel like inn i løa til enkelte bønder. Kasper er òg kjend for den faste mjølkeruta i Omvikdalen i mange år. Då var det ofte kona, Inga, som sat ved rattet, medan Kasper stod på lasteplanet lempa spanna. Kona, fødd Røsland, kom frå Bjelland på Sunde. Passasjerande måtte skuva på bussen Då han køyrde for Utåker–Rosendal Billag hende det rett som det var at passasjerane måtte ut i bratte bakkar for å skuva på dei generator-drivne bussane. Eit anna minne er at han allereie i gutealderen var grindagut for dei som køyrde drosje, både om natta og på dagtid når skulen var slutt. Totalt var det 40 grindar mellom Rosendal og Utåker på den tida, som skulle opnast og lukkast under vegs. I lydintervjuet fortel Kasper også om då han fekk bot for å ha sett i gang byggjing av huset sitt utan løyve. Då hadde prispolitiet vore på tomta og funne ut kor mange sekker sement han hadde brukt. Minnene frå skuletida i Omvikdalen er så som så, men ikkje alt han har fortalt frå den tida eignar seg til å fortelja vidare. Derimot hugsar han godt fine ungdomsår i heimbygda.…
Trygve Haugland i Uskedalen nærmar seg 89 år, men seier som Kong Harald; det er berre eit tal. Han kjenner seg ikkje gammal på noko vis. Einaste plage han har, er at føtene ikkje alltid er som dei skal. Bortsett frå det fungerer både hovud og syn så bra at han framleis kan køyra på tur i bubil med kona si. Dei to overtok garden på Haugland i 1960 og dreiv han i 32 år. Garden har vore i same slekta like sidan 1700-talet. Utanom gardsdrifta har Trygve vore ein aktiv og engasjert mann i Uskedalen. Han har vore med i musikklaget, ungdomslaget, idrettslaget og i koret Røysterett for alle. I musikklaget vart han den første æresmedlemen etter å ha vore med i 48 år. Ei tid var han også styreleiar i Kvinnherad Samyrkelag, i ei tid då butikken byrja å skranta. God oppvekst I dette lydintervjuet fortel Trygve om ein god oppvekst i Uskedalen. Han vart fødd på Døssland, der mora hans kom frå, men flytte til Haugland då han var berre tre år. Etter kvart kom det også fire søstre og ein bror til på garden. Sidan Trygve var den eldste i søskenflokken, var det berre naturleg at han overtok garden då foreldra ville slutta av. Sju år tidlegare gifte han seg med Sigrun. Bryllaupet føregjekk på garden, med 180 innbedne gjester. – Eg veit ikkje korleis det hadde gått utan kona mi, seier 89-åringen. Dei to har no vore gifte i 64 år, og har det svært godt som pensjonistar. Det er både godt og viktig å vera to når ein blir gammal, meiner Trygve. Han har ikkje i særleg grad vore engasjert i politikken i Kvinnherad, men føl likevel godt med på kva som skjer, og har sine klare meiningar om mangt og mykje, både innanfor politikk og i kyrkjeleg samanhang. Til dømes kan han ikkje forstå at Kvinnherad kommune byggjer ny aldersheim i Rosendal utan kjøken. Det er meiningslaust, tykkjer han. Nykokt mat til eldre på institusjon skulle vore ein sjølvfølgje. Vond strid om kvinneleg prest På den kyrkjelege fronten meiner Trygve det var trist å oppleva splittinga og striden i bygda om den kvinnelege presten. Det må då vera ordet som betyr noko, ikkje kven som framfører det, seier han. Trygve skulle gjerne sett at dei kunne vore sparte for den sjauen i Uskedalen, for det er ein svært godt likt prest som er komen til bygda. Når du nærmar deg 90 år er det berre naturleg å filosofera litt over kva som er på andre sida av dette livet. Trygve held på barnetrua si og er sikker på at det finst ei styrande hand over oss, og at det kanskje òg finst eit liv etterpå. Alt rundt oss tyder på det, legg han til. Likevel er det livet her og no som betyr noko. Hans største ønske er at det må vera fred og harmoni mellom folk og at det vil gå godt for etterkomarane hans. Forutan to døtre og ein son, har Sigrun og Trygve Haugland sju barnebarn og fire oldebarn.…
Καλώς ήλθατε στο Player FM!
Το FM Player σαρώνει τον ιστό για podcasts υψηλής ποιότητας για να απολαύσετε αυτή τη στιγμή. Είναι η καλύτερη εφαρμογή podcast και λειτουργεί σε Android, iPhone και στον ιστό. Εγγραφή για συγχρονισμό συνδρομών σε όλες τις συσκευές.